Bjørnøya
Sommeren 2007 tilbragte jeg litt over fire uker på fuglefeltarbeid på Bjørnøya, øya midt i Barentshavet som værmeldinga alltid hopper over. Her kan du lese litt mer om turen – og ikke glem å se gjennom bildene i galleriet.
Lagbilde fra Bjørnøya - Øystein, Herr Storjo & meg
Bjørnøya ligger omtrent halvveis mellom Tromsø og Spitsbergen – med nesten 500 kilometer til fastlandet er det faktisk ikke altfor mange øyer ellers i verden hvor du er mer isolert fra omverden. Så hva er da grunnen til at jeg reiste dit?
Jo, på Bjørnøya finner du noen av de største konsentrasjonene av hekkende sjøfugl i hele Atlanterhavet. Disse har siden midten på 1980-tallet, da overfiske førte til en kollaps i loddebestanden i Barentshavet, vært gjenstand for stadig mer omfattende overvåkning. Med overvåkning menes blant annet tellinger for å anslå antall fugler i koloniene, og ringmerking for å prøve å finne ut mer om hvor fuglene oppholder seg og hvor lenge de lever. Etterhvert har man også fått mer og mer fokus på forskning på hvor mye fuglene blir påvirket av langtransportert forurensing.
Bilde fra brinken nordvest på øya - Bjørnøya er nesten som en festning med bare et fåtall steder man kan komme iland
Jeg jobbet sammen med en kamerat som er biolog på nordvestsiden av Bjørnøya. Hovedoppgaven var å overvåke hvor vellykket årets hekkesesong var i storjo-kolonien der. For å finne ut dette ble de fanget, merket, og så ble ungene kontinuerlig undersøkt for blant annet hvor raskt de vokste i løpet av sommeren. Siden vi fikk merket et stort antall fugler kan man neste år og årene etter det finne ut hvor mange som kommer tilbake og når ungene kommer tilbake som voksne.
Vi tok også mye blodprøver av stojoene, både voksne og unger. De siste årene har man blitt mer og mer klar over at i tillegg til dramatiske svingninger i mat-tilgangen har sjøfuglene også etterhvert måttet tåle en nesten utrolig økning i innholdet av miljøgifter i det de spiser, blant annet PCB. Utrolig fordi man tross alt er på denne isolerte øya midt i Atlanterhavet – et sted man kanskje ikke ville tenkt på først hvis man skulle peke på forurensede områder i verden. Men etter at canadiske forskere bare for noen tiår siden oppdaget at inuitter i Nord-Amerika har noen av de høyeste konsentrasjonene av miljøgifter man noen gang har målt, har man etterhvert funnet at flere arktiske rovdyr er særdeles sterkt påvirket av miljøgifter. Isbjørnen er kanskje den arten som har pådratt seg mest oppmerksomhet, men på Bjørnøya er det polarmåken som det står dårligest til med.
Sammen med andre var vi med og talte antallet nyfødte polarmåke-unger i år, og det var lett for de som har vært med på dette før å se at det er en katastrofal nedgang fra tidligere år. Vi fant også polarmåker som har dødd i løpet av sommeren – hekkesesongen er en kraftanstrengelse for mange voksenfugler så da tæres det ekstra hardt på fettet i kroppen, og siden fettet er der hvor miljøgifter først og fremst blir lagret, dør faktisk fuglene som følge av en “overdose” av miljøgifter i blodet.
Så mye om hvorfor vi var på Bjørnøya. Men en slik tur i Arktis er også spesiell i form av å komme tett på flott natur og dyreliv, og å tilbringe en lengre periode i en feltleir med forhåpentligvis alt man trenger pakket med seg ifra Tromsø…
Vi reiste opp i slutten av juni med Polarinstituttet sitt forskningsskip Lance, og ned igjen i slutten av juli med kystvaktskipet KV Nordkapp. Det går ikke akkurat for mange andre skip innom Bjørnøya, selv om en ekspedisjons-deltager som fikk skyssen sin avlyst med kystvakten i midten av juli klarte å få haik med en kull-båt fra Longyearbyen noen dager senere.
De eneste bortsett fra sommer-forskere som har tilhold på Bjørnøya er ni stykker som bemanner den meteorologiske stasjonen nord på øya. Vi var innom stasjonen i ny og ne, både for å få en sjelden dusj og for å treffe andre folk, en fin avkobling.
